juni 7, 2018

Etter over seks år med ulcerøs kolitt, eller kronisk tykktarmsbetennelse, nærmet det seg ubønnhørlig tiden da toalettet ville bli benyttet på en alternativ måte. Det var tid for pose på magen. Hyppige toalettbesøk, med blod og slim, hadde vært en del av hverdagen i mange år. Kroppen tålte ikke mer av denne belastningen. Jeg hadde gode perioder iblant, men det gikk fort over. Alle medisiner hadde vært forsøkt. Den siste tiden hadde jeg gått på sterk kortisonmedisin. Når den behandlingen skal avsluttes, må det skje gradvis. Dette fordi binyrene skal få en mulighet til å få gang en viss produksjon igjen.(les mer om dette her).

\»Sekundær binyrebarksvikt\» er betegnelsen på det som kan skje når man har gått på prednisolon (kortisonpreparat) lenge. Dette lærte jeg av Guri Falch Bakken på facebook-gruppen  Ulcerøs Kolitt/Morbus Chron – Norge  Takk for ny kunnskap, Guri:-)

Jeg visste ikke om dette, og var trygg på at sykehuset tok over medisineringen når jeg nå var lagt inn igjen. Det fungerte ikke så bra. De var ikke klar over kortisonmedisinen jeg brukte, og jeg tenkte ikke på at jeg burde ha sagt fra om det. Så jeg fikk høy feber og enda dårligere allmentilstand. Da kortison preparatet ble gitt igjen, gikk den sjokkartede reaksjonen over.

\»Nå veier du 49 kilo Steinar. Og blodprosenten er også på 49\». Jeg kjente smerter i albuer og kne. Næringsopptaket var så dårlig med min defekte tarm, at kroppen hadde mangel på protein. \»Vi må operere deg nå, men almenntilstanden er så dårlig at vi kan ikke ikke gjøre det umiddelbart\» . Jeg ble derfor satt på intravenøs næring. En brun flaske, og en blank pose med væske , ble koblet til meg. Disse to enhetene hang på hver side av en stang, som var festet til et hjulstativ. Akkurat det gjorde det mulig å gå omkring i korridorene på sykehuset. Etter to uker med utforsking av sykehuskorridorer, var jeg mett på de opplevelsene det kunne gi. Så en ettermiddag tok jeg tak i stativet med de to flaskene. Gikk ned til utgangsdøren -og gikk ut. Ut og til venstre, så var jeg i Kirkegata på Levanger. Dette var en type ekspedisjon det var bedre å be om tilgivelse for; enn tillatelse. Med stødig hånd på stativet gikk jeg inn mot sentrum. Det var herlig å være ute fra korridorene.

Må innrømme at det var en del undrende blikk å få.
Både fra bilister og fotgjengere…
Folk som går rundt i Levangers gater med intravenøs næring på rullende stativ,
er fortsatt ikke vanlig…

Takk for at du leste hele innlegget! Trenger du et positivt foredrag til ditt neste event, så se mer på Talerlisten.
Blir glad om du deler denne bloggen med andre !:-)

Steinar Husby