Hong-nam!!! Please???

\"\"Min første reise til Thailand var i 1998.  Hjelpeorganisasjonen «Partners», hadde valgt meg som styreformann. Partners arbeidet den gangen primært med flyktninger på grensen mellom Thailand og Myanmar (Burma). Mitt nye styreverv innebar at jeg ble sendt til Chiang Mai. Chiang Mai ligger i Nord-Thailand, og har siden min første reise dit, blitt min favorittby!

Blessed Homes
Senere ble jeg også engasjert i arbeidet til «Blessed Homes», som driver flere barne- og ungdomshjem, i og rundt byen Mae Sot. En grenseby til Myanmar.

Bangkok er naturlig inngangsport til Smilets land. Denne gangen hadde jeg hele fem uker med sol og varme foran meg. Jeg skulle tilbringe de fleste av ukene i et barnehjem. Det var i Februar. Den beste tiden å forlate fedrelandet og den norske vinteren, for min del.

De første dagene jeg er på et nytt sted, regner jeg med å betale for mye. For alt. Jeg betaler for mye for maten. Jeg betaler for my for transport. For varene jeg kjøper på markedet. Jeg er dårlig til å prute. Dessuten er det billig uansett, sett med norske øyne. Noen ganger pruter jeg skikkelig, men til slutt betaler jeg det de forlangte i utgangspunktet. Ganske morsomt. Det går seg til etter hvert, og etter noen dager hva jeg hva som er «riktig» pris, på det meste.

Svindlet
\"\"Men jeg har sjelden blitt så lurt som det jeg skal fortelle nå.. Etter noen dager på et fantastisk hotell i Bangkok, skulle jeg nordover til Mae Sot. Der skulle jeg bo noen uker på barnehjemmet i Noh Bo, ved grenseelva til Myanmar. Det går fantastiske busser fra Bangkok til Mae Sot. Jeg planla å ta en av de eksklusive VIP bussene. Disse har toalett. Noe en med pose på magen setter pris på. Bussene har også egne vertinner, som gjør samme jobb på bussen, som flyvertinner gjør på et fly. Så jeg så frem til god service og en behagelig reise. Siden jeg ikke hadde det helt klart for meg hvor man kjøpte billetter til denne bussen, spurte jeg en taxi-sjåfør. Han kunne fortelle meg at det kunne han hjelpe meg med. Vi kjørte til et lite reisebyrå, og han sendte meg inn for å kjøpe billett. Ingen problem! Jeg betalte 2500 baht (ca. 600 kroner) Jeg skulle være et par dager til i Bangkok, men nå hadde jeg billetten!

\"\"

Mae Sot neste stopp!?
Jeg var klar for busstur. Men hvor var bussholdeplassen? Jeg kom meg til reisebyrået og de smilte og henviste meg til en taxisjåfør, som de tydeligvis hadde god kontakt med. Han kikket på min kvittering for betalt billett, smilte, og forklarte at bussholdeplassen var en halvtimes kjøretur unna, og at alt var OK. Vel fremme på bussholdeplassen, ba han meg vente i drosjen, mens han gikk inn for å hente billetten. Dette tok sin tid, men han kom smilende tilbake og fortalte at bussen gikk klokken 20. Han gav meg bagasjen min, og ønsket meg god tur. Jeg hadde snakket med Ole Jørgen, som leder arbeidet i Blessed Homes. Han sendte meg en melding, der han stusset over at bussen gikk så tidlig? Klokken åtte på kvelden. Han hadde tatt denne ruten mange ganger, og han sa at de VIP bussene han brukte, gikk klokken elleve. «Sikkert noen ruteforandringer», tenkte jeg.

Jeg fant stedet der bussen skulle ha avgang. Utseendet lignet ikke på en VIP-buss, og det viste seg dessverre å stemme. Jeg var blitt lurt. Dette var IKKE de offisielle bussene, men en pirat. De hadde tatt betalt for en VIP buss, men det jeg fikk var en transport som kostet en brøkdel av det jeg hadde betalt. Noen hadde tjent gode penger.\"\" \"\" Det var ikke toalett om bord. Det burde jeg ha tatt mer alvorlig enn jeg gjorde.

Ved siden av meg satt ei lita jente. Hun var blid og glad, men det var vanskelig å få til noen samtale. Vi smilte begge to, og bussen kjørte av gårde. Resten av passasjerene virket veldig fattige, og de fleste var ikke av thailandsk opprinnelse.

Etter et par timer begynte å merke at posen snart måtte tømmes, men hvordan skulle det skje? Jeg tekstet til Ole Jørgen: «Hva heter toalett på thai? Her er det krise!» Jeg tenkte at jeg måtte få sjåføren til å stoppe. Fikk svar fra Ole Jørgen: «Hong-nam er toalett på thai»

Da visste jeg det. Og da stoppet bussen. Det var midnatt. Og det var en kiosk vi hadde stoppet ved. Jeg kom meg ut og spurte: «Hong-nam? Hong-nam? Where?» Jeg ble henvist rundt hjørnet. Det var bekmørkt. Et lite lys var tent. Jeg vil ikke beskrive det synet som møtte meg! Det var stort sett et hull i bakken. I Thailand legger man som regel det dopapiret man har brukt i en bøtte ved siden av «hullet». Bøtta som stod der var full. Rørsystemet er så dårlig at det tåler ikke papir. Bildet her er en fantastisk utgave av Hong-Nam, og er ikke det jeg brukte denne natten. DET var mye verre!

Hong-Nam\"\"
Jeg sparer dere for flere detaljer fra toalettet! Posen ble tømt. Bussen fortsatte. Jeg sovnet på den svingete veien på grensen til Burma. Jeg bråvåknet av en mann i uniform med maskingevær stod foran meg: «Passport!!» nærmest ropte han. Fikk passet ut av lommen i en fart! «Here it is» svarte jeg.

Dette var en grensekontroll. Jeg hadde pass. Det viste seg at de fleste andre på bussen ikke hadde godkjente papirer. De ble tatt ut og arrestert. De to siste timene til Mae Sot, var det nesten bare den lille jenta og jeg igjen. Klokken var 5 om morgenen da jeg kom frem til den lille busstasjonen utenfor Mae Sot.

Bekmørkt. Men «Hong-nam`en» der var mye bedre!:-)
Frokosten ved bassengkanten i Bangkok var dog bedre enn lunkne nudler på busstasjonen i Mae Sot…

\"\" \"\" Har du pose på magen, eller ikke, så er det greit å lære seg dette spørsmålet på forhånd: «Mee Hong-Num Mai?» Det betyr: «Hvor er toalettet?»

Så slipper du og sende desperate tekstmeldinger når du sitter på piratbuss!

Takk for at du leste innlegget! Del gjerne med hjelp av knappene under. Trenger du en taler til neste bedriftsseminar eller inspirasjonskveld, der det handler om livsmestring, med en stor porsjon humor?
Kan være at det er akkurat meg du trenger:-)
Sjekk ut Steinar Husby, Foredragsholder \»Med Utlagt Sjarm\» på talerlisten