Steinar Husby

\»Med Utlagt Sjarm\»- bloggen ønsker å ha et humørfylt skråblikk på det å leve med pose på magen. I foredraget mitt, med samme navn, har jeg et stikk til produsentene om at de mangler kreativitet når det gjelder utseende og design på stomiutstyret.
Gjesteblogger Fay Kristin Tegnander Stenvoll (bildet) viser at det er ingen grunn til å ha det fargeløst med stomi:
Her er en morsom og fargerik \»Lykkepose\»- historie
– Steinar Husby

\»Mitt eventyr starta med at min kusine fikk pose på magen. Den fantastiske posen som endra livet hennes, fikk fort navnet «lykkeposen». En kveld jeg satt og kikket på bildene hennes, hvor hun stolt viser posen frem, kom jeg til å tenke på at vakker ikke akkurat var adjektivet som slo meg når jeg så på posen. Legemiddelindustrien har aldri laga ting for estetikken, de skal ha funksjon. «Det må man vel kunne gjøre noe med?», tenkte jeg

Jeg dro frem symaskinen og sendte ei melding:
«Kunne jeg fått en av posene $\"\"$ dine?» Når posen kom i kassa var det nesten som julaften. Som ett blankt lerret som jeg kunne få leke med. Og lekkert ble det. Den en gang grå posen med praktiske funksjoner, som tømming og filter, ble etter en liten time oransje med blomster. Herlig! $\"\"$ $\"\"$

Stolt som en hane la jeg ut bildet på sygruppene jeg er medlem av på Facebook. Det slo an! Èn etter èn spurte etter mønster og hvordan jeg hadde gjort det. Men ingen poser er vel like? Om de skal være funksjonelle så må det jo være uendelig mange slik at alle finner en de passer. Så jeg fikk en ide. En liten statusoppdatering på Facebook om at jeg trenger poser, jeg trenger alle. Vi kan vel si at det tok av!

5000(!) «likes» senere var det poser på vei fra hele landet. Ei uke senere så kunne jeg flere produksjonsnummer på stomiposer enn jeg kan telefonnummer.

$\"\"$ $\"\"$ $\"\"$ $\"\"$ $\"\"$

Alle som sendte meg poser fikk trekk tilbake. På den måten fikk jeg testet at mønstrene mine fungerer. Trekkene skal være behagelige, absorbere fuktighet mellom hud og pose, og ikke minst være pene. Ingen skal trenge å skamme seg over lykkeposen sin. Livet er for kort til at vi skal leve i skam over at man har fått medisinsk hjelp. Posen din er vakker, om du trenger hjelp til å se det, så vil jeg gjerne hjelpe deg. Med pose på posen!\»

hilsen Fay Kristin Tegnander Stenvoll –
-sjekk Facebook siden: \»Med pose på pose -Lykkepose\»

$\"\"$ Takk for at du leste innlegget! Del gjerne med hjelp av knappene under. Trenger du en taler til neste bedriftsseminar eller inspirasjonskveld, der det handler om livsmestring? Sjekk ut Steinar Husby, Foredragsholder \»Med Utlagt Sjarm\» på talerlisten

Drit i sikkerhetskontrollen!

Pling!
Det var en melding fra reiseappen min. I og for seg ikke noe uvanlig med det. Denne gangen var det en melding om hvor mye jeg hadde reist siden jeg hadde startet med bruk av appen Tripit. Den kunne melde at jeg de siste 22 månedene hadde vært på reisefot i 277 dager på 51 forskjellige turer. Med dette hadde jeg besøkt 42 byer i 19 forskjellige land.
Så du skjønner at pose på magen er ingen hindring for å kunne reise og oppleve verden; Med Utlagt Sjarm. $\"\"$

Noen utfordringer er det selvsagt, men ting som oppleves dramatisk og negativt, vil etter hvert bli til gode historier. Noen av utfordringene, som stomiturist, er sikkerhetskontrollen. Mest fordi at mange ikke aner hva en stomi er. De lurer kanskje på om posen er en ny måte og smugle narkotika på? Blir jeg stoppet i kontrollen, blir det alltid tatt en stryketest med prøving av hva dette kan være. De har ikke funnet noe ulovlig enda…

Den mest morsomme – og flaue – tilnærmingen har jeg opplevd på flyplassen i Chiang Mai i Thailand. Der er det slik at kofferten undersøkes i en skanner som vanlig, men selve kontrollen av deg som person skjer på åpent lende i terminalområdet. Det vil si at alle forbipasserende kan se hva som foregår. En smilende kvinnelig kontrollør finner ut at det er noe på magen min. Hun smiler og drar opp skjorten for og se. Så ler hun høyt, fordi dette hadde hun aldri sett før! En kort forklaring om operasjoner og mageproblemer gjorde at hun forstod, smilte godt, og slapp skjorten ned igjen, så den offentlige fremvisningen av min mage var over. Når jeg nå lander i Chiang Mai, så drar jeg opp skjorten selv; og kontrollørene smiler godt.

Malaysia
På vei til Malaysia fikk jeg noen ekstra utfordringer på vei gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Jeg var klar for en flytur på 13 timer. For første gang hadde jeg pakket ned ekstra skift i ryggsekken, som fungerte som håndbagasje. I tillegg til ekstra stomiplate og pose, hadde jeg også tatt med noe ekstra undertøy, T-skjorte og en beige shorts med skotskrutet mønster i brunt. Når flyturen er forventet og vare i 13 timer, bruker jeg alltid flystrømper. Det har god virkning for å unngå hovne føtter, og denne gangen var de mer enn lange nok. De gikk nesten over kneet. $\"\"$

Kofferten skal sjekkes inn, og jeg blir tatt til siden for tilfeldig kontroll. I det jeg hever armene for å bli undersøkt, merker jeg at noe er veldig galt. Det blir varmt og bløtt nedover høyre lår. Jeg ser ned og tenker: «Neiiiii!!! Shit!!!!..» – og det var akkurat det det var; shit!
Hele posen hadde ramlet av! Med alt innhold. Innholdet varmet godt på vei ned mot skoene mine. Jeg fikk forklart situasjonen for sikkerhetsvakten, og fikk lov til å springe til toalettet. Ikke det at selve springingen hjalp noe særlig på situasjonen, men det var greit å få rengjort elendigheten😊 På toalettet får revet av meg skjorten og buksen og vasket meg. Veldig takknemlig for at jeg hadde tatt med skift i ryggsekken.

Når jeg kommer ut til min gode venn Eric , som var mitt reisefølge denne gangen, holder han på og le seg i hjel. Og når jeg klarte og se det hele fra et humoristisk perspektiv, skjønner jeg godt at han lo.

Der stod jeg med joggesko, langemørkeblå knestrømper, en vid shorts med skotsk mønster, svart t- skjorte og en brun sommer jakke.

Jeg var klar for 13 timers flytur; og jeg så ut som en helskrudd, golfgal skotte! På vei mot nye golfbaner.
Vi kom frem, og hadde en fantastisk tur på Borneo.

Noen ganger driter man i sikkerhetskontrollen; selv om det er ufrivillig …

$\"\"$

Takk for at du leste innlegget! Del gjerne med hjelp av knappene under. Trenger du en taler til neste bedriftsseminar eller inspirasjonskveld? Sjekk https://talerlisten.no/profil/steinar-husby/

Lokal severdighet

Ankolm er et rolig boligstrøk i Levanger. Når sommerdagene var som varmest, sprang ungene rundt i gata. Nesten ingen biler passerte her, og dørene inn til de fleste naboene var åpne. Dette var en ekstra varm dag. Det eneste fornuftige antrekket var shorts, og det var det jeg hadde på. Vi snakker bar overkropp. Etter noen år med pose på magen har jeg blitt vant til direkte spørsmål om hva det erjeg har på magen. Spesielt fra barn, som er interesserte og direkte. Det har ført til mange interessante små samtaler på stranden og ved bassengkanten $\"\"$

Denn ettermiddagen på Ankolm var varm. Jeg hadde trukket meg inn på stua for å lese avisen. Stua var en halvetasje opp fra inngangspartiet, så man hørte godt om noen kom gående inn. Jeg hørte det tuslet litt i gangen. Opp trappa til stua kom nabogutten Anders på 8 år. En veldig trivelig gutt, som gikk ut og inn hos oss. Han hadde nok aldri sett meg uten skjorte før. Vel oppe ble han stående målløs en stund før han pekte på stomiposen, som var godt synlig over bukselinningen min. «Hva er det?», spurte han. Jeg la fra meg avisen og svarte: «Det har seg slik Anders at jeg bæsjer med magen, og da må jeg ha en slik pose». Anders stod stille en stund. Sa ingenting. Så sprang han nedover trappen, og borte ble han. Jeg fortsatte med lesingen av dagens nyheter. Da det hadde gått cirka 10 minutter, hører jeg igjen at noen kommer inn. Opp trappa kommer Anders igjen. Men han kommer ikke alene. Han har med seg en jevnaldrende kamerat. Anders peker på meg, henvendt til den like storøyde kameraten, og nærmest roper: «DER ER`N!!

Jeg har ofte tenkt på hvilken historie Anders fortalte kameraten sin, før han tok han med for å se på den nye lokale severdigheten …

Takk for at du leste!
Trenger du en positiv foredragsholder til ditt neste event,
se mer på Talerlisten.
Blir glad om du deler denne bloggen med andre, på sosiale media !:-)

Steinar Husby

49 kilo…!?

Etter over seks år med ulcerøs kolitt, eller kronisk tykktarmsbetennelse, nærmet det seg ubønnhørlig tiden da toalettet ville bli benyttet på en alternativ måte. Det var tid for pose på magen. Hyppige toalettbesøk, med blod og slim, hadde vært en del av hverdagen i mange år. Kroppen tålte ikke mer av denne belastningen. Jeg hadde gode perioder iblant, men det gikk fort over. Alle medisiner hadde vært forsøkt. Den siste tiden hadde jeg gått på sterk kortisonmedisin. Når den behandlingen skal avsluttes, må det skje gradvis. Dette fordi binyrene skal få en mulighet til å få gang en viss produksjon igjen.(les mer om dette her).

\»Sekundær binyrebarksvikt\» er betegnelsen på det som kan skje når man har gått på prednisolon (kortisonpreparat) lenge. Dette lærte jeg av Guri Falch Bakken på facebook-gruppen Ulcerøs Kolitt/Morbus Chron – Norge Takk for ny kunnskap, Guri:-)

Jeg visste ikke om dette, og var trygg på at sykehuset tok over medisineringen når jeg nå var lagt inn igjen. Det fungerte ikke så bra. De var ikke klar over kortisonmedisinen jeg brukte, og jeg tenkte ikke på at jeg burde ha sagt fra om det. Så jeg fikk høy feber og enda dårligere allmentilstand. Da kortison preparatet ble gitt igjen, gikk den sjokkartede reaksjonen over.

\»Nå veier du 49 kilo Steinar. Og blodprosenten er også på 49\». Jeg kjente smerter i albuer og kne. Næringsopptaket var så dårlig med min defekte tarm, at kroppen hadde mangel på protein. \»Vi må operere deg nå, men almenntilstanden er så dårlig at vi kan ikke ikke gjøre det umiddelbart\» . Jeg ble derfor satt på intravenøs næring. En brun flaske, og en blank pose med væske , ble koblet til meg. Disse to enhetene hang på hver side av en stang, som var festet til et hjulstativ. Akkurat det gjorde det mulig å gå omkring i korridorene på sykehuset. Etter to uker med utforsking av sykehuskorridorer, var jeg mett på de opplevelsene det kunne gi. Så en ettermiddag tok jeg tak i stativet med de to flaskene. Gikk ned til utgangsdøren -og gikk ut. Ut og til venstre, så var jeg i Kirkegata på Levanger. Dette var en type ekspedisjon det var bedre å be om tilgivelse for; enn tillatelse. Med stødig hånd på stativet gikk jeg inn mot sentrum. Det var herlig å være ute fra korridorene.

Må innrømme at det var en del undrende blikk å få.
Både fra bilister og fotgjengere…
Folk som går rundt i Levangers gater med intravenøs næring på rullende stativ,
er fortsatt ikke vanlig…

Takk for at du leste hele innlegget! Trenger du et positivt foredrag til ditt neste event, så se mer på Talerlisten.
Blir glad om du deler denne bloggen med andre !:-)

Steinar Husby

Skånsom diett à la 1974

Det interessante med legevitenskapen er at den absolutte sannhet skifter med veldig korte mellomrom. Alle kan være enig om at \»sannheten\» om forskjellige behandlingsmetoder kan endres raskt. Etter en tid med veldig hyppig avføring med blod og slim, satte legen min meg på diett; fiskeboller uten kraft og loff…
Kjøpte en boks fiskeboller forleden. Måtte rekonstruere et bilde av denne \»skånsomme dietten\». Den var ikke fristende midt på 70-tallet! Å spise denne maten – om det kan kalles det – er ikke mere fristende nå, enn da jeg fikk dietten foreskrevet:-) Men som sagt; tidene forandres seg

En god beskrivelse av ulcerøs colitt finner du på siden bramat.no. De skriver blant annet;
Karakteristisk for sykdommen er at man veksler mellom perioder med aktiv betennelse, og perioder med remisjon (forbedring).

Symptomer på UC er diaré (ofte med blod og slim), mavesmerter med luftdannelse og ubehag, feber, vekttap, anemi og slapphet. Ledd og ryggplager kan også forekomme.

Fokus på ernæring er viktig ved UC for å unngå eller behandle underernæring eller mangel på enkelte næringsstoffer. Ernæring er også viktig for å forebygge osteoporose, og for å sikre optimal vekst og utvikling hos barn som har UC.

Nå anbefaler legene litt mer variert kost – og godt er det. Fiskeboller og loff er oppskrytt. Bramat.no skriver videre:
Det viktigste er at du forsøker å spise så variert som mulig, og at du prøver å unngå for stor vektnedgang i perioder med aktiv betennelse.

Tilskudd av omega-3 kan bidra til å dempe betennelse, så ta gjerne tran eller omega-3 kapsler i tillegg til å spise fisk hvis det ikke gir deg ubehag.

Det er en del som tyder på at løselig fiber fra frukt og grønnsaker kan gjøre perioden mellom hver aktive betennelse lengre. Spis derfor gjerne en del frukt og grønnsaker hvis det ikke har noen negativ innvirkning på dine symptomer.

I dårlige perioder med mye diaré bør du prøve å drikke mye for å erstatte væsketapet. Drikk gjerne drikker som inneholder både salter og sukker ettersom dette tas lettere opp i tarmen, for eksempel eplejuice blandet med farris, buljong, svak te med sukker og litt salt, eller sportsdrikker.

Prøv å spis så variert som mulig, og prøv gjerne stivelsesrik mat som kan virke stoppende, slik som pasta, ris, lyst brød, kokt gulrot, banan, og revet eple.

Hvis du bruker kortison, bør du ta et ekstra tilskudd av kalsium (500-1000 mg avhengig av mengde kalsium som fås gjennom maten) og vitamin D ettersom kortison fører til at kalsium ikke tas opp og utnyttes i tilstrekkelig grad i kroppen.

\»Pasta, ris, lyst brød, kokt gulrot, banan og revet eple\»? WOW! Det er nesten slik at jeg skulle ønske at jeg var syk nå istedet… Tror ikke at dietten jeg fikk hadde noen god virkning. Noen år etter veide jeg 49(!) kg – men det skal jeg komme tilbake til i neste innlegg.

Bildet av fiskebollene ble tatt for noen dager siden. Jeg spiste to. Resten gikk i søpla. Det er stygt å kaste mat; men jeg vet ikke om denne \»skånsomme\» dietten er verdt å kalle mat?

Er din bedrift eller forening klar for en foredragsholder med et positivt og humørfylt skråblikk på livets utfordringer; ser du mer om meg på talerlisten.no

«Skitprat» om livsmestring!

\»Hei Steinar!, det er fra Fokus Helse\». \»Kan du ta en tur innom?\» $\"\"$

Det er sjelden at min leverandør av stomiutstyr gjennom 35 år ringer opp meg. Jeg tenkte at blåresepten muligens var gått ut? Eller var det noen nye, sexy posedesign på vei? (Det må sies; design på stomiposer er hverken stilig eller morsomme…)
\»Vi vil ha deg som foredragsholder på Inspirasjonskvelden vår\» Ok? \»Hva skal jeg snakke om der?\». Det å leve med stomi\». DET var et veldig spennende spørsmål!

Gjennom de siste 30 år har jeg holdt flere hundre foredrag i inn- og utland, men det hadde aldri slått meg at det å leve med pose på magen var noe å snakke om.

Slik gikk det:

Fra avisen INNHERRED oktober 2017

Steinar tok skittpraten

$\"\"$

Inspirasjonskvelden bød på flere personer med god evne til å formidle. Steinar Husby (57), er kanskje mest kjent for nettverkssalg og markedsføring innen reiseliv. Som han selv forklarer det; profesjonell turist. Mindre kjent er det at han i 37 år har hatt et liv med stomi.
– Det blir mye skittprat på meg i kveld, innleder han.
Og følger på med humor og alvor om en annen, selvironi, fortellerglede, erfaringsbeskrivelser, morsomme hendelser og en avsluttende porsjon filosofi om et tema han aldri tidligere har snakket om i større forsamlinger. Ikke fordi han ikke har villet, men fordi han mener det aldri har definert ham som menneske.

– For hvem er jeg? Jeg vet jo at stomien er med meg, men jeg håper at det ikke er slik at når jeg engang vandrer fra denne planeten, så spørres det: «åhåh, var det han med utlagt tarm som døde nå». Jeg håper at jeg sitter igjen med et annet ettermæle enn akkurat det. Og det tror jeg er viktig for oss alle sammen, for hva er det som definerer oss som mennesker? Det skjer ting med oss alle sammen som vi ikke kan noe råd for.

$\"\"$

Vi kan selv velge hvordan vi responderer på det, forklarer Steinar Husby, med henvisning til Viktor Frankl (1905-1997), professor i nevrologi og psykiatri, som i tre år satt som fange i konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. Stomi har aldri hindret Steinar i noe som helst. Og som et humoristisk poeng han trakk frem i auditoriet, en legeattest fra 1982, hvor det står svart på hvitt: «Han er veltilpasset i det sosiale liv» $\"\"$

–Gjennom integritet og humor vil jeg påvirke andre mennesker til å våge å kunne tenke nye tanker, som igjen kan bringe positiv livssverdi. Det er mitt livsmotto.
57-åringen dusjer samtidig en eliksir av ideer over tilhørerne, aller helst myntet på produsentene av stomiposer: «Dere er ganske så fantasiløse. For det må da gå an å få inn noen ting som er litt morsomme. La det blitt litt fres i det», råder han.
Og foreslår selv en design med teksten: «Shit Happens»

Roger Svendsen
Journalist INNHERRED

Steinar Husby finner du her https://talerlisten.no/profil/steinar-husby/

«Hvor har jeg sett deg før?»

Først en forklaring: Hva er koloskopi?

Koloskopi er en undersøkelse av hele tykktarmen ved hjelp av et koloskop. Koloskopet er en bøyelig fiberoptisk slange som føres inn i tarmen. Man kan da inspisere tarmens innside og overføre bilder fra kroppens indre til en TV-skjerm.

Starten på tenårene ble ble fylt av en lang rekke undersøkelser. Ingen av disse, som medfører at merkelige objekter føres opp i endetarmen, er særlig morsomme. Har du mulighet til å unngå en rektoskopi; så gjør det😉 Nå forstod jeg at dette var nødvendig for å sjekke hva det var som feilte meg. Moro var det IKKE. Da dianosen ble fastslått til ulcerøs colitt – eller kronisk tykktarmsbetennelse – ble det ekstra undersøkelser for å fastslå hvor langt sykdommen var kommet.

De fleste av disse inspeksjonene inn i mitt «indre» ble foretatt på sykehuset i Levanger. Det å stå med rompa i været mens noen ser inn i et instrument, er i beste fall meget ubehagelig. I de fleste tilfeller; direkte vondt!

For å ta en skikkelig undersøkelse, måtte jeg legges inn på Rikshospitalet. Der skulle det gjennomføres en koloskopi. En undersøkelse helt øverst i tykktarmen. Da får man litt bedøvelse. Men alt for lite til at man opplever det som en positiv hendelse i livet. Så der står jeg på kne, rompa i været. Ca. 14 år gammel. Etter en stund sier legen: «Husby, det er noen flere som har lyst til å se på dette.» Og uten å vente på noen reaksjon fra meg, drar han til side et forheng, og så er det 8-10 sykepleierstudenter som også har direkte innsyn…. Dette er nok ikke vanlig praksis i dag. Men den gang var det helt vanlig.
Så kan man tenke seg hvordan dette oppleves for en fjortenåring.

Etter alle disse undersøkelsene, blir man litt ekstra oppmerksom på mennesker som hilser deg med: «Hvor har jeg sett deg før?»

Svaret mitt er alltid: «Håper det var i ansiktet?»

Steinar Husby SjarmBlogg med utlagt tarm, stomi, utlagt tarm

26195975_10154929951975563_672948756582481608_n

«Mamma! Det er noe rødt i doen?!»

$\"\"$

Jeg var ikke tenåring enda.
Bare nesten.
12 år var jeg. Oppdagelsen av at det var noe rødt i doen var starten på mange år med medisinering.

Jeg er glad jeg ikke skjønte hele rekkevidden av dette den gangen.

Fargen kom av at det var blod med avføringen, og det blodet måtte jo komme fra et sted. Mamma hadde noen år tidligere fått fjernet tykktarmen, og fått utlagt tarm (ileostomi). Det var ikke tvil om at fargen i do kom av blod… Diagnosen viste seg å være ulcerøs colitt; kronisk tykktarmbetennelse.

Den gangen, på begynnelsen av 1970-tallet, var synet som rådde i legekretser, at om en i familien hadde ulcerøs colitt, var man nærmest garantert at ingen andre i nær familie fikk den samme diagnosen. Dette stemte ikke, og i dag er det klart at det er mye arvelig med denne sykdommen

Med Utlagt Sjarm blir en blogg med et skråblikk på det å leve med stomi. Forhåpentligvis blir det litt humor også. For det er ikke tvil om at snart 40 år med utlagt tarm har skapt en rekke komiske situasjoner. Disse vil nok komme i fremtidige bloggposter. Jeg holder foredrag om dette; men bruker da livet med stomi, som et bakteppe for hvordan man selv tar positive valg i forhold til egen livssituasjon. https://talerlisten.no/profil/steinar-husby/

Still meg gjerne spørsmål om hvordan det er å leve med stomi. Ingenting er tabu:-) Tror jeg har opplevd det meste i løpet av fire tiår:-)